Solen varmer opp vannet i havet slik at det blir damp som stiger opp i atmosfæren. Der kjøles det ned til regn som samler seg i elver og vassdrag på vei ned til havet igjen.

Dette kretsløpet gir enorme mengder fornybar energi, såkalt fallenergi, der den totale energimengden avhenger av hvor høyt over havet vannet faller (renner) mot havet fra. En liten del av denne energien nyttiggjøres gjennom vannkraftverk.

Den energien som ligger i elver og vassdrag har vært utnyttet av mennesker gjennom forskjellige teknologier i uminnelige tider. De eldste vannhjulene er kjent fra Hellas for over 2.000 år siden – hvor de ble brukt til å drive møllesteiner som malte korn.

Utnyttelse av mekanisk vannkraft hadde også en stor del av æren for den industrielle revolusjon i Europa for omlag 200 år siden.

Først i 1870 kom teknologien som gjorde det mulig å omdanne kraften fra det fallende vannet til elektrisk energi, og siden den tid har talløse vannkraftverk blitt bygget over hele jorden.

Det antas at verden har et potensial på ca 14 000 TWh vannkraft pr år, hvorav drøyt 200 TWh finnes i Norge.

Norge er Europas største vannkraftprodusent, og vi er faktisk sjette størst i verden. Dette gir Norge god tilgang på fornybar energi, men vi importerer allikevel store mengder skitten strøm fra Europa.