Bonden Marianne ble lurt av sin forrige strømleverandør

Det er tidlig sommer i Meistervik. Hodene til små killinger dukker spent opp når Marianne Lian (55) entrer fjøset, der geitene står klar til å melkes. Hun er iført grønn arbeidsdress, støvler og arbeidshansker. Og med en positiv energi som lett smitter. Rundt henne strekker landskapet seg grønt og levende mot Malangsfjorden, og vinden rusker såvidt i husveggene foreldrene hennes bygde fra grunnen av.

– Jeg trodde aldri jeg skulle tilbake hit, sier hun og ler.

– Jeg mistrivdes sterkt som 7-åring da vi flytta fra Asker. Det var møkklukt, forfalne hus og ikke en unge i mils omkrets. Men nå ... nå kunne jeg ikke tenkt meg å være noe annet sted.

Hun gikk fra å være førskolelærer i en barnehage til å ta et halvt års permisjon for å jobbe på gården sammen med faren. Derfra så hun seg aldri tilbake.

– Nå har jeg drevet familiegården i 20 år, og trives utrolig godt med det. Å være bonde er ikke bare en jobb, men en livsstil, sier hun.

Men selv i denne landlige idyllen, finner hun utfordringer. For Marianne, som for mange andre bønder, har strømregningen vært en kilde til unødvendige bekymringer.

Strømmen som holder gården i gang

Å drive en gård uten strøm er helt utenkelig. Melketanken må holde under fire grader døgnet rundt. Melkeorganene krever stabil kraft. Viftene sørger for god luft i fjøset. Og vasken etter melking må skje med 85-graders vann.

– Jeg er helt avhengig av strøm for at jeg skal kunne produsere geitemelk. Men likevel har jeg i mange år betalt for ting jeg ikke engang visste at jeg hadde.

Det var ikke før Ishavskraft tok kontakt, at Marianne ble gjort oppmerksom på hva hun faktisk betalte for.

– Jeg følte meg rett og slett lurt. Jeg hadde en avtale som kostet meg 1200 kroner ekstra hver måned, for tillegg jeg ikke hadde behov for. Det var flaks at Ishavskraft tok kontakt, ellers hadde jeg aldri oppdaget det.

Mari Lind Aronsen som er salgssjef hos Ishavskraft stusset da hun så regningen til Marianne:

– Jeg tenkte straks at her er det en gruppe med folk som blir lurt. Det er ikke første gangen jeg ser slike avtaler eller snakker med fortvilte kunder, sier hun alvorlig.

Ekspress, Online Pluss, Elsikker og prisfrys er eksempler på tillegg som sto i fakturaen til Marianne, som hun verken trengte eller hadde takket ja til.

– Min erfaring er at kunder ønsker å betale for strøm og ikke en haug av andre tilleggsprodukter og -tjenester, sier Mari.

Ærlig arbeid, og et godt liv

Geitene er ferdig med morgenmelkingen, og løper raskt ut for å beite til fjells i den evigvarende «hagen» til Marianne. De samles inn igjen på kvelden til ny melking.

På dårlige dager kan det å være geitebonde være et slit på lik linje med andre jobber. Men når barnebarna eller andre barn er på besøk blir hun minnet på hvor godt hun har det.

– Det å se gleden i øynene deres når de får kontakt med dyrene, det er sterkt. Jeg blir minnet på hvor godt jeg har det selv. Og det gir en annen ro – tempoet senkes, vi er bare sammen.

Nå kan Marianne også senke skuldrene angående strømavtalen som gjør driften av gården mulig.

– Hos Ishavskraft får jeg det jeg trenger. Ikke mer.

I dag er Marianne kunde hos Ishavskraft. Og det føles helt annerledes.

– Det har vært en ærlig og ryddig prosess. Jeg ble bedt om å innhente flere tilbud, og Ishavskraft matchet dette. Nå vet jeg at jeg får akkurat det jeg trenger: strøm. Ikke noe fancy. Ikke noe ekstra dill.

For Marianne handler det om tillit – og om å forstå hva man faktisk betaler for.

– Jeg har møtt mange selgere før, og de snakker et så teknisk språk at jeg til slutt bare spør: «Er det bra?» Og de sier: «Ja, veldig.» Men jeg skjønner jo ikke hva jeg har sagt ja til. Hos Ishavskraft føler jeg meg trygg. Jeg blir sett som den jeg er – en bonde som trenger strøm, ikke et foredrag.

Et budskap til andre bønder

Marianne håper oppdagelsen kan få flere til å se nærmere på sine egne strømavtaler.

– Det er så lett å bare la regningene gå. Men se på dem. Er det ting du ikke forstår? Trenger du det som står der? Hvis jeg kan bidra til at noen andre slipper å betale for noe de ikke bruker – da er det verdt det.

I dag har Marianne alt hun trenger. Med geitene. I fjelldalen. Og med en strømleverandør som snakker hennes språk.

– Jeg skulle bare ha strøm. Nå har jeg det. Og jeg trives. Så enkelt skal det være.